Historie

Kaia

Kaia

Oppstart
Jernmalmen i Sør-Varanger ble registrert av Bergmester Tellef Dahll i 1866. Malmen var for fattig og for vanskelig å drive med datidens teknologi og den lå derfor urørt til ny teknologi gjorde oppredning mulig. Kartleggingen av malm, og forhandlinger om vilkår for drift, startet i 1902. 9. mars 1905 fikk Christian A. Anker konsesjon på gruvedrift i Sør-Varanger, og bedriften ble stiftet 12. januar 1906. Kirkenes og Gruvebyen Bjørnevatn ble bygget opp som tettsteder, parallelt med at anlegg for produksjon og transport ble bygd. 13. juli 1910 gikk det første malmtoget fra Bjørnevatn til Kirkenes: Driften var i gang! 11. oktober gikk S/S Bengal, den første malmbåten, med slig fra Kirkenes til Rotterdam.

Kirkenes 1

Kirkenes 1

Eierforhold/Fra Christian A. Anker til Northern Iron Ltd.  
12. januar 1906 ble Aktieselskabet Sydvaranger stiftet, etter fire års forhandlinger mellom Christian A. Anker som hovedeier og Staten Norge som grunneier. Forretningsmannen Anker hadde planene klare, og allerede våren 1906 ble Sydvaranger solgt videre til et svensk-tysk ”konsortium”.

Eierforholdene ble litt endret underveis, og ved at staten ga økonomisk støtte ved konkursen 1925 – 1927 fikk de også inn en del krav i forhold til driften. Hovedinteressene var fortsatt svenske, med tysk kapital i bakgrunnen.

Etter 2. verdenskrig ble Sydvaranger overtatt av Direktoratet for fiendtlig eiendom på grunn av de tyske eierinteressene.Staten overtok 43 % eierandel og besluttet å gjenreise bedriften. Ved en aksjeutvidelse i 1948 økte staten sin eierandel til 62 %. I 1981 var det igjen behov for frisk kapital, og staten gikk inn med midler. De oppnådde nå en eierandel på 87,45 %.

Kirkenes 2

Kirkenes 2

Australian Bulk Minerals fikk i 1997 opsjon på ny drift, men etter noen års forsøk kastet selskapet kortene i 2002.

Staten hadde vedtatt å kvitte seg med sine eierandeler i Sydvaranger innen utgangen av 1998. I 1999 kjøpte Varanger kraft de statlige eierandelene og en del av de private. I løpet av år 2000 hadde Varanger kraft overtatt 100 % av selskapet, og tok det av børs. Året etter kjøpte Sør-Varanger kommune en del områder og en del teknisk infrastruktur som vann og kloakkanlegg. Kommunen fikk nå en eierandel på 37 % av Sydvaranger. I jubileumsåret 2006 ble Sydvaranger videresolgt til Tsjudi Shipping Company, som overtok det fulle eierskap.

I mai 2007 ble selskapet Northern Iron Ltd stiftet, med mål om ny gruveaktivitet i Sør-Varanger. I desember samme år ble Northern Iron børsnotert i Australia. Aksjetegningen lykkes, og selskapet fikk utvidet sin aksjekapital. Grunnlaget for ny drift var lagt.

Sepverket 1

Sepverket 1

Første 40 år
Bedriftens første førti år ble preget av kriser, krig og konjunktursvingninger. Årene 1911 til 1913 ble anleggene fullført og utvidet, slik at anlegget kom i full drift. Første verdenskrig og depresjonen etterpå ga hele jernindustrien store svingninger og økonomiske problemer, produksjonen var lav og inntektene små. Fra 1933 opplevde Sydvaranger et oppsving. Produksjonen gikk for fullt, og økonomien ble bedre. Fram mot 2. verdenskrig ble det også drevet på malmen i Kjellmannsåsen. Denne var så rik og ren at den kunne tas ut som stykkmalm og skipes ut uten oppredning. Sydvaranger etablerte også et eget rederi med egne frakteskip i denne perioden.

Krig og gjenreisning

Sepverket 2

Sepverket 2


Tyske tropper inntok Sør-Varanger i juni 1940. Sydvaranger ble satt under oppsyn, og tyskerne krevde full produksjon. Som brohode for tyskernes angrep på Sovjetunionen, var Kirkenes under stadig alliert bombing, og det var vanskelig å holde produksjonen i gang. Fra 1942 til 1944 var det stillstand i produksjonen. Da tyskerne rømte, sørget de for å ødelegge infrastruktur og sprenge og brenne både hus, anlegg og lager. Både Kirkenes og Bjørnevatn var totalødelagt da området igjen ble fritt i oktober 1944.
Sydvaranger stilte sine arbeidere, utstyr og kompetanse til disposisjon, slik at samfunnene kunne fungere og bygges opp igjen så raskt som mulig.

Gullalder og veivalg
Stortinget vedtok i 1946 at Sydvarangers anlegg skulle gjenreises snarest. Gråbergsbrytingen kom i gang i 1949, og i 1952 sto anleggene klare for produksjon. Produksjonen var modernisert, og denne gangen var også arbeidernes behov for et godt arbeidsmiljø og sikkerhet ivaretatt.

Etter krigen var det slutt på brikettering. Perioden 1952 – 1959 var Sydvarangers gylne år, med stor produksjon og høy pris på produktet. Bedriften deltok i storstilt kraftutbygging av Pasvikelva, slik at strømforsyningen skulle være sikret. Etterspørselen og prisnivået stagnerte på 1960-tallet. For å opprettholde markedsandelene og øke prisen på produktet, begynte Sydvaranger å produsere pellets. Pelletsverk I kom i drift 1969 og Pelletsverk II i 1974. Nå ble all malm til pellets og produksjonen var høy. Sydvaranger ble på 1970-tallet ledende for Nord-Norsk gruveindustri. De aller fleste små og mellomstore gruveanlegg i Nord-Norge ble fra begynnelsen av 70-tallet administrert fra Sydvaranger.

Etter 60-tallets konsentrerte malmuttak, sto man i 1975 ved et viktig veivalg. Skulle bedriften satse på gråbergsbryting, slik at ny, rik malm ble tilgjengelig, eller skulle man satse på ytterligere foredling og derved bedre pris på det bedriften produserte? Stortinget vedtok at Sydvaranger skulle satse på foredling. Bedriften skulle investere i et svampjernverk i Emden i Tyskland. Dette jernverket skulle drives på gass fra Norge. Slik skulle Sydvarangers investering bygge opp om norsk olje- og gassvirksomhet. Etableringen mislyktes, og i 1984 kjøpte Sydvaranger seg ut av Eventyret Emden med store tap.

Nedgangstid og postindustri
30. april 1985 vedtok Stortinget en nedtrappingsplan for Sydvaranger. Kravet var at man måtte få til lønnsom drift innen 1996.

Sydvaranger effektiviserte driften og utviklet nye produkter. Det ble gjort forsøk med ulike spesialprodukter som superslig, pigmenter og ferrittråstoff. Men det nødvendige økonomiske oppsvinget kom ikke. Lite tilgjengelig malm var et problem. I 1992 startet bedriften arbeidet med underjordsdrift, slik at man kom rett på malmårene, uten større gråbergsbryting. Gruva ble satt i drift i 1996. 20. juni 1996 vedtok Stortinget at de ikke ville gi ytterligere statsstøtte, og Sydvaranger måtte legge ned malmproduksjonen. Siste salve gikk i Bjørnevatn 30. september 1996. Oppredningsverket stanset 10. april i 1997. Ferdigprodusert vare ble solgt og bedriften ble satt i opplag. Maskiner, produksjonsutstyr og løsøre ble solgt på auksjon, mens de faste installasjonene som knusere, kulemøller og separatorer sto igjen. Selskapet Australian Bulk Minerals fikk en avtale med sikte på drift. Forsøket strandet i 2002.

Postindustri
Sydvaranger var nå et rent eiendomsselskap. De fokuserte på eiendomsutvikling. Pelletsverket ble revet og møllene solgt, og bedriften la fram planer for sentrumsutvikling og boligbygging.

2006 – 2010
I 2006 kom nye eiere inn. Oppbygging av produksjonsanlegg og jernbane kom raskt i gang, parallelt med at selskapet igjen ble tatt til børs og fagfolk ble ansatt. Mars 2009 var det igjen drift i dagbruddet, togene begynte å rulle og i oktober startet oppredningen. Første malmbåt gikk med slig 22. november 2009.

Sydvaranger og Sør-Varanger
Sydvaranger var gjennom 90 år helt avgjørende for Sør-Varangers utvikling. Først og fremst sørget bedriftsetableringen for en total omlegging av næringsliv og samfunn, fra et samfunn basert på primærnæringer til et moderne industristed.

Med bedriften ble folketallet femdoblet fra 1906 til 1940. Her kom folk med ulik bakgrunn og med forskjellig kompetanse, fra ingeniører og økonomer til murere og rallare. Der samisk og finsk tidligere var dominerende, ble norsk nå førende. I mellomkrigstiden var Sør-Varanger under press både fra den nye sovjetstaten og fra Finlands drømmer om et storfinsk rike. Med Sydvaranger var det mulig å opprettholde en stor og stabil norsk bosetning som motvekt. Sydvaranger har gjennom hele sin eksistens vært en viktig faktor for å synliggjøre norsk herredømme i området.

På slutten av 2. verdenskrig, og under gjenreisningen av samfunnet, var Sydvaranger sentral. Nå ble deres kompetanse og utstyr brukt til å bygge det nye Sør-Varanger. Både veier, kloakk, elektrisitet, parker og hageanlegg tok bedriften seg av.

Sydvaranger hadde sitt hovedkontor i Oslo, dermed gikk storparten av inntektene fra bedriften dit. Gjennom aktiv deltakelse i utvikling av kommunen, sørget likevel bedriften for å pløye noe av overskuddet tilbake til lokalsamfunnet. Sydvaranger stilte sine spesialister til rådighet når store prosjekt skulle settes i gang. Bedriften var sentral i planlegging og finansiering av skoler og idrettsanlegg i Bjørnevatn og Kirkenes. Sydvaranger var en stor pådriver for både yrkesfaglige og allmennfaglige utdanningstilbud i Kirkenes. Det var viktig for bedriften å ha skolert og kyndig arbeidskraft. Med gymnas på stedet, var det også lettere å sikre at funksjonærene ble værende også når barna skulle ta videregående utdanning. Sydvaranger stilte derfor både med faglig kompetanse og økonomiske ressurser for utbygging av skoletilbudet i kommunen. Det samme gjaldt basseng, hotell og samfunnshus.

Med økonomiske nedgangstider, måtte Sydvaranger etter hvert konsentrere seg om gruvedrift og produksjon. I 1978 ble drifting av vei, vann og kloakk overført til Sør-Varanger kommune. Kommunen måtte nå bygge opp en større teknisk avdeling.

Inn på 1980-90-tallet ble bedriften mindre førende. En omlegging var i gang. En viss fraflytting og omlegging av næringsstruktur gjorde seg gjeldende. Med driftsnedleggingen i 1997 var Sør-Varanger kommune spådd sterk fraflytting og økonomisk nedgang. Slik gikk det ikke. Mange industriarbeidere måtte omskolere seg, eller flytte, men åpning av grensen mot Russland, og stadig mer fokus på Nordområdene førte til satsing både innenfor statlig administrasjon, utdanning, kunst og kultur. Ut over 2000-tallet ble det også klart at det kunne komme ny aktivitet innenfor oljeindustri og oljeutvinning i nærområdet.

Da den nye gruvedriften startet opp, var det i et område med et variert næringsliv, mange småbedrifter og med en befolkning med store kulturelle og faglige variasjoner.

Sydvarangers stab
Allerede sommeren 1907 var det 1000 mann i arbeid. Behovet for folk var stort, i og med at alt måtte bygges opp fra grunnen av. Fram til ordinær drift kom i gang i 1910 var mye av arbeidet sesongpreget. Sydvaranger fikk fra starten av mange ansatte med erfaring fra andre anlegg. Fagorganiseringen kom derfor raskt i gang. Nordens klippe ble stiftet sommeren 1906 og Grubernes arbeidsmandsforening ble stiftet i 1909. Sydvaranger var tidlig kjent som en bedrift med lite fokus på arbeidernes rettigheter og sikkerhet. Dette endret seg med gjenreisningen etter krigen. Sydvarangers fagorganisasjoner ble landsledende innen fagbevegelsen og bedriftsdemokratiet fungerte.
Helt fram til 1952, da verket var gjenreist etter 2. verdenskrig, var Sydvaranger kjennetegnet ved store svingninger i stab og produksjon. I 1915 nådde bedriften en foreløpig topp med 1450 ansatte, for så å være nede i 380 ansatte seks år etter. I 1924 var man oppe på 1250, før konkursen brakte tallet ned på 200. Etter dette var det en gradvis stigning i ansettelser, og i 1938 var det en toppnotering på 1660 ansatte. Med 2. verdenskrig endret dette seg. Med mindre produksjon og omlegging av driften var Sydvaranger nede i 390 ansatte i 1945. Så steg tallene gradvis.

Sydvaranger bidro i gjenreisning og utvikling av samfunnene, og hadde 400 – 700 ansatte i gjenreisningsperioden etter krigen. I forbindelse med gjenåpning av driften i 1952 kom tallet opp mot 1000 ansatte. Dette holdt seg stabilt ca et tiår, før det igjen var en liten nedgang fram mot 1969. Med omlegging til pelletsproduksjon i 1969 steg antall ansatte kraftig, og dette nådde en topp med 1530 ansatte i 1975. Etter dette toppunktet kom nedbemanningen relativt raskt. I 1985 var det en stab på 1000 ansatte. Etter dette gikk nedbemanningen raskt frem til produksjonsstans i 1996.

I 1996 var staben redusert til 115 ansatte, avslutningen var i gang. I 1997 ble nedleggingen av produksjonen fullført, og fra sommeren dette året hadde Sydvaranger kun 19 ansatte. Da opprydning og sikring var fullført, ble staben redusert til 5, bare en liten, administrativ stab var tilbake.

Fra 2007 var det nytt fokus på drift, og den produksjonsrettede delen av Sydvaranger ble skilt ut i et eget selskap ”Sydvaranger Gruve”. Målet var ny drift i løpet av 2009. Nå måtte oppbemanning til, og det raskt.